For de fleste av oss er det helt selvsagt at god hygiene må til for å ha et fungerende helsevesen. Hva er poenget med å gjennomføre en operasjon om pasienten dør av en infeksjon på grunn av dårlig hygiene? I dag er det er et krav at kirurger vasker hendene grundig før operasjon. Slik har det ikke alltid vært.
I 1847 skjønte den ungarske legen Ignaz Semmelweis at håndvask var nødvendig for at leger ikke skulle ta livet av pasientene sine når de gikk fra å utføre disseksjon av lik til å ta imot nyfødte babyer. Håndvask hadde allerede vært en del av religiøse ritualer i tusenvis av år, men noe formell praksis rundt eller kunnskap om håndvask var dessverre ikke på plass. Jordmødrene drev ikke med obduksjon, og denne gruppens langt lavere dødstall vekket Semmelweis sin interesse. Ignaz Semmelweis møtte betydelig motstand fra sine kollegaer og overordnede, som ble indignerte over at forskjellen på deres og jordmødrenes dødstall kunne tilskrives noe de selv hadde gjort. Til slutt endte Dr. Semmelweis sine dager på psykiatrisk sykehus, som et direkte resultat av at ingen av hans kollegaer ville tro på hans teorier om håndvask.
Selv om vi vet at håndvask er helt essensielt for god hygiene i et samfunn hvor vi bor tett på hverandre – også på arenaer hvor liv står på spill – så må sykehus den dag i dag ha holdningskampanjer for å fremme håndvask før og etter undersøkelse av pasienter. Selv etter en pandemi kan man observere ganske slett håndvask på offentlige toaletter.
Vi er muligens i den samme fasen når det kommer til å la maskinene våre stå ulåst på jobb, en form for dagligdags sikkerhets-hygiene som en god del undervurderer, som utsetter oss for muligheten for angrep og snoking fra uvedkommende. Dette er også et problem som blir langt verre i sensitive settinger. Om en lege for eksempel går fra maskinen sin ulåst, risikerer de at deres pasienter kan snoke på andre pasienter – kanskje viktige personer i samfunnet som kan la seg presse med sensitive helseopplysninger, eller plante skadelig programvare eller informasjon som rammer helsevesenets evne til å hjelpe pasienter.
Brukervennlighet, eller at form følger funksjon, har vært ansett som en suksessfaktor for det meste vi velger å bygge i over 100 år, allikevel glemmes ofte brukeren i iveren over å lage nye systemer. Dette er en fallgruve vi burde unngå eller klatre ut av når vi bygger morgendagens systemer for forvaltning av energien vår.
Innovasjon skjer i det små, mye blir gradvis litt raskere, billigere, tryggere og mer tilgjengelig. Sikkerhetsbeltet møtte stor motstand når det først ble innført. Det er ikke essensielt for å kjøre en bil, men det er nødvendig for å leve et langt liv som sjåfør.
I de ikke-funksjonelle forbedringene finnes det uante verdier og bedre skjebner, vi er alle med på å heie dem fram. Kollegaene til Semmelweis holdt både hans og deres pasienter liv i sine hender, bokstavelig talt, men skuslet dem vekk fordi de var for stolte og kanskje ikke kreative nok til å innbille seg at rutinene deres kunne forbedres. «Vi har alltid gjort det sånn», burde vekke inspirasjon til å forbedre metodene sine, ikke brukes som ammunisjon til å legge en demper på innovasjon. Det meste kan bli bitte litt bedre, og det er ramme alvor. Innovasjon starter i det små, men resultatene får vi ikke før vi får alle med og tar kollektivt ansvar. Det hjelper lite at en person vasker henda, når alle gjør det sikrer vi framtiden og redder liv.